Barns utvikling og sorg

Fra utviklingspsykologien vet vi at med støtte fra de nærmeste voksne vil de fleste barn som har mistet noen, tilpasse seg den nye livssituasjonen innen to år.

For en mindre gruppe barn kan det være vanskelig å tilpasse seg den nye situasjonen, og de kan risikere å få sosiale og emosjonelle problemer. For sistnevnte gruppe er sorgterapi anbefalt. Denne kunnskapen kommer fra forskning om barn som har mistet et menneske, men mye av det samme kan gjelde sorg over et dyr.

På samme måte som barn knytter seg til de nærmeste i familien, knytter de seg også til familiens dyr. Barn sørger derfor ofte når familiens dyr ikke lenger er blant dem.

Foresatte, familie og andre voksne som barnet stoler på er svært viktige personer for et barn som har mistet et dyr. For barn i skolealder kan det være støttende å bli tatt på alvor i sorgen av lærerne. Kanskje kan de også dele litt om sorgen med jevnaldrende?

Snakk om sorgen

Samtaler om sorg hjelper barnet til å sette ord på følelsene sine rundt det triste som har hendt. Det kan være med på å hjelpe de til å forstå at sorg er en naturlig følelse, og til å hindre problematisering av følelsene.

Å snakke med noen som forstår, er med på å sikre at barnet får anerkjennelse for sorgen. Det kan også hjelpe barnet med å mestre sorgens svingninger mellom følelsen av sorg og det å tre ut av sorgen. Det som i tosporsmodellen kalles det tapsorienterte sporet og det gjenoppbyggende sporet.

Barns alder og forståelse av sorg

Alle barn, uansett alder, er forskjellige. Det gjelder også hvordan barn opplever tapet av et dyr de var glad i. Innen utviklingspsykologien deles barndommen grovt inn i tre aldersperioder. Småbarnsperioden, barn i skolealder og ungdomstiden.

Små barn

For små barn, spesielt de aller minste, kan det være vanskelig å forstå forskjellen på liv og død. Et eksempel er at de kan gi uttrykk for at de tror at dyret sover. Samtaler med barnet om at dyret ikke kommer til å våkne igjen, kan bidra til å konkretisere at dyret ikke kommer tilbake. Man kan forklare dette på ulike måter, for eksempel ved å snakke om at dyret har gått videre til dyrehimmelen. Det kan være fint for barnet å ha et slikt fantasisted som det kan tenke på, når det savner dyret.

Slik hjelper du små barn med å bearbeide sorg

Det er bra for barnet å få snakke om dyret som har gått bort. Del historier om dagen dere fikk dyret, morsomme opplevelser, snakk om personligheten og de spesielle egenskapene dyret hadde. Det kan for eksempel være hvor morsom katten var når den løp gjennom stua, eller hvordan hunden en gang spiste tantes sko. Å snakke om hvordan det var å være sammen med dyret, kan være med på å skape gode minner hos barnet. Se gjerne også på bilder eller videoer av dyret. Det kan også være bra for barnet å tegne dyret, eller bygge en figur av det med leire eller plastelina.

Barnet kan gjerne få beholde noe som var dyret sitt. Disse tingene kan få en ny funksjon i hverdagen. For eksempel kan en hundeskål brukes til å bygge sandslott med, en bamse kan få bruke kattesengen eller få arve et halsbånd. Slike fysiske minner om dyret kan være en støtte for barnet i sorgprosessen. En medaljong med bilde, pels eller aske i kan også være en fin ting for barnet å ha for å minnes dyret.

Barn i skolealder

For litt større barn kan det være fint å snakke om de faktiske forhold knyttet til dyrets bortgang. For eksempel at dyret var veldig gammelt eller sykt. Forsikre deg om at barnet ikke føler noe skyld i dyrets død.

Å miste et dyr kan ofte være barnets første møte med døden. Snakk gjerne om døden, og om hva barnet tror skjer når noen dør. Dette kan gi rom for å snakke sammen om hvordan du blir følelsesmessig berørt. At du kan savne dyret lenge, men samtidig ha det med deg i tankene, og på den måten videre i livet. Det kan være lurt å være åpen overfor barnet i forhold til egne følelser knyttet til tapet, slik at barnet ikke føler seg alene med sorgen.

Slik hjelper du barn i skolealder med å bearbeide sorg

Slik som med små barn, er det også bra for større barn å snakke om morsomme og fine opplevelser de har hatt med dyret, og se på bilder og videoer. I starten kan du gjerne hjelpe barnet med å finne nye aktiviteter som kan fylle de tidene av døgnet da barnet pleide å være mest sammen med dyret. For eksempel finne på noe hyggelig sammen med en god venn.

Noe annet som kan være bra for barnet er å lage en bok om dyret. Hvis barnet vil, kan boken vises frem til venner og klassekamerater, slik at de får bedre forutsetninger for å forstå hva slags tilknytning barnet hadde til dyret. Det er viktig at du spør barnet først om det ønsker å dele boken og sorgen sin med venner og klassen. Respekter det dersom barnet sier nei. Det er lurt å forsikre deg om at læreren til barnet har forståelse for sorg over et dyr, slik at læreren ikke prøver å trøste med å bagatellisere tapet.

Ungdom

Når det gjelder en ungdom som har mistet et dyr, er det viktig å huske på at den unge ikke er voksen enda. Forklar gjerne at man uansett alder ofte trenger trøst, og å dele følelsene sine når man er i sorg.

Slik hjelper du ungdom med å bearbeide sorg

Det er viktig at ungdommer som har mistet et dyr føler at det er helt greit at de sørger og er lei seg. Noen trenger å være litt alene, og andre foretrekker å snakke med en venn om sorgen, i stedet for familien. Det viktigste er at den unge har mulighet til å snakke med noen som forstår – om det er familien, en lærer eller en venn.

Felles bearbeiding av sorg i familien

En felles aktivitet i familiens sorgprosess kan være å bli enige om å holde en minneseremoni. Avtal sammen på forhånd hvordan seremonien skal foregå. Hvis dyret eller urnen med aske etter dyret er gravd ned, kan dette være et sted dere kan gå til for å minnes når dere har behov for det. Dere kan også bli enige om et annet minnested som dere forbinder med dyret.

Hvis familien vurderer å få et nytt dyr, er det lurt å snakke om dette også. Det er viktig for familien å snakke sammen om at et nytt dyr aldri vil erstatte det dyret som nå er borte, eller kjærligheten til det.

Skal barnet være med på avlivningen?

Mange er usikre på om barnet skal være med når familiens dyr skal avlives. Det finnes ingen fasit på dette spørsmålet.

Alle barn er forskjellige, og de kan ha ulike relasjoner til dyr. Her er det barnas foresatte som er de beste til å vurdere om barnet skal være med når dyret skal avlives. For de helt små barna, som kanskje ikke forstår døden enda, vil det antagelig ikke være noen støtte i sorgprosessen om de har vært med på avlivningen.

Større barn kan være interessert i hvordan avlivningen foregår, og ha ønske om å være med. Det bør alltid være etter barnets eget ønske om det skal være med. På forhånd kan dere snakke om at barnet kan trekke seg ut av situasjonen når som helst, hvis de ønsker det. Du kan eventuelt be besteforeldre, eller en annen som står barnet nær, om å være i nærheten. Da kan de være sammen med barnet dersom det ikke ønsker å være med på hele prosessen allikevel.

Etter avlivningen er det fint å legge til rett for at familien kan være sammen. Barn som ikke var med på avlivningen kan da få mulighet til å stille spørsmål om hvordan det foregikk.

Dersom du har forsikring i Agria, ta kontakt med oss for informasjon og veiledning vedrørende ditt dyrs forsikring og dokumentasjonskrav.